SKOGGANGR, SKILLINGSVISEN OM HELMUT VON BOTNLAUS

Lite vet vi sikkert om Helmut von Botnlaus, men noe har vi fått greie på. Det meste gjennom turfolk, bønder og jegere, men også noe fra lokalhistorikere, som riktignok ikke kan bekrefte utsagnene. Enkelte kilder har uttalt seg noe reservert, og de aller fleste har ønsket å være anonyme. Hvorfor så mange har forholdt seg slik er jeg usikker på, men frykt for egen sikkerhet kan være grunnen.

Ok. La oss skru tiden tilbake.

Under andre verdenskrig tok 16 år gamle Hulda Lindland seg jobb som stuepike for tyskerne som hadde tatt over Moi turisthotell, som i dag kalles Lundheim. Stemningen var både leken og god, og det tok ikke lang tid før hun kom til skade for å forelske seg i en av soldatene. Etter mye om og men, klarte hun ikke lenger å holde lysten tilbake.

Den 9. mai 1945, under åpen himmel, men også under trange kår, fødte Hulda en sønn. Mirakelet fant sted ved et lite tjern, på folkemunne kalt Botnlaustjødna, i heitraktene på grensen mellom Rogaland og Vest-Agder (nå Agder). Selv om isen fortsatt lå på tjernet, var det ved innoset blitt et såpass stort råk at det var mulig å gjennomføre de nødvendige formaliteter som krevdes for at ungen skulle kunne kalles Guds barn.

Noen vigslet prest var ikke til stede, men ettersom Hulda allerede hadde brutt det sjette bud, tenkte hun at det å skvette litt vann over hodet på et stakkars guttebarn ikke kunne gjøre større skade.

Hun døpte ham Helmut, etter hans far og hans bestefar, samt etter hans oldefar og tippoldefar.

De første leveårene til Helmut må vi nesten bare tenke oss til, men de har sannsynligvis vært harde.

Dette faktum at Hulda hadde havna i uløkka, eller rettere sagt, sveket landet på verst tenkelige vis, hadde hun prøvd å skjule etter beste evne. De siste månedene under svangerskapet hadde hun kamuflert seg så godt det lot seg gjøre, selv om alle visste at hun gikk og bar på en liten tyskerunge.

Det var lynsjestemning nedi bygda. Tyskerjenter var som kjent ikke særlig populære i etterkrigstiden. Ei heller deres barn.

Derfor ønsket Hulda å skjerme sin sønn med nebb og klør. Hun tok harde grep. Noen skolegang ville aldri bli aktuelt: Å sende sin egen sønn inn blant sultne ulver kom ikke på tale. I all hemmelighet tråkket hun den flere timer lange økten opp Gjeledalen for å fore Helmut med jordepler, aurerogn og sauelever. Hun byttet stadig ruter, ingen skulle kunne fatte mistanke.

Det er klart at enkelte må ha lurt på hvor det ble av denne uønska ungen. De regnet nok med at hun hadde båret det ut i skogen, en god gammal utbyrd, slik forfedrene deres hadde gjort. Vi kan ikke gi dem helt feil i denne konklusjonen, men Hulda hadde ingen planer om å la Helmut hilse på Vårherre enda.

Under disse årene lærte Hulda seg mange triks og knep som hun igjen lærte videre til sin sønn. Som treåring var Helmut allerede blitt en nevenyttig liten jævel. På høsten, når auren gikk opp i bekkene for å gyte, fanget han dem med bare nevene. Under orreleiken smøg Helmut seg usett frem og fanget såpass mye skogsfugl at jeg kan se for meg både han og hans mor nyte utallige vårkvelder med et aldri så lite herremåltid. Men Helmut var visstnok ikke særlig kresen. Mye av dietten besto, i følge kilder, av kjøttmeis, starer og skogsmus. Vi kan trygt konkludere med at han må ha spist det som var tilgjengelig.

Men denne, la oss driste oss til å kalle det idyllen, kunne ikke vare evig. Hulda forsvant sporløst en gang på begynnelsen av femtitallet (hun etterlot seg kun Landstads reviderte salmebok og Fars reise av Tarjei Vesaas i bleket og utslitt utgave), hvilket, i følge pålitelige eller upålitelige kilder, forårsaket en stor sorg hos Helmut, men han holdt det gående og utvidet sitt revir betraktelig ettersom årene gikk. Fra denne perioden utover seksti og syttitallet vet vi heller ikke mye, men enkelte spor tyder på menneskelig aktivitet utenom det vanlige: Turstier og turskilt var omrokert. Noen ganger var stiene tråkket slik at de ledet direkte ut mot bratte skråninger og stup. Varder forsvant også på mystisk vis. Rørene Hauklandsånå var lagt i, ble også gjentatte ganger sabotert.

I følge en kilde, la oss kalle ham Lars, var åttititallet det hardeste tiåret for Helmut, ettersom den sure nedbøren i lengre tid hadde tatt knekken på store fiskebestander i området og nå hadde nådd en topp, gjorde at Helmut måtte lengre ned mot bygdene for å skaffe seg føde. Den minkende skogsfuglbestanden (hvilket Helmut selvsagt hadde bidratt sterkt til selv), hadde også satt en støkk i einstøingen. Han måtte nå ty til nye teknikker for å gå mett gjennom vinteren. At det nå var begynt å streife hjort i traktene gjorde det selvsagt lettere, men i jaktsesongen var det flere jegere enn før, så han måtte være ytterst forsiktig for ikke å bli oppdaget. En gang falt en jeger i en av fangstgropene hans, noe som resulterte i den første sikre vitneobeservasjonen av Helmut. Det stakkars offeret beskrev det hele med skrekkblandet entusiasme. Han hadde vært på elgjakt sammen med en rekke andre karer fra Tronvik, hadde nettopp passert Daumannsrøysa og var snart oppe ved Longmyrane, da han plutselig kjente at bakken under ham løsnet. Med brukket ankel nede i det tre meter djupe hølet hadde han ennå ikke rukket å be en aldri så liten Fadervår, før han fikk en spydlignende gjenstand spiddet inn sitt venstre øye. Men han kunne fortsatt skimte noe med sitt høyre, fra det lille helvete han befant seg i. For høyt der oppe så han en skikkelse som i senere tid har besøkt ham i drømmene. Beskrivelsen gikk som følger: Mann mellom 40 og 100 år, furet, værbitt, arr over pannen. Vitnet hadde til og med hørt ham prate. Han påsto, dog noe famlende, at uhyret hadde et snev av dansk aksant. Forskning viser at dansk og tysk aksent kan forveksles av inngrodde lekfolk. Tysk virker av biologiske grunner mer sannsynlig, men hvordan Helmut hadde pådratt seg dette snevet av tysk aksent, fremstår fortsatt som et mysterium.

I alle fall… Det hendte i de dager at Helmut var sulten. En og annen gammel aure lå fortsatt på tallerkenen, men de fleste vannene var nå fisketomme. En vårdag da rumlinga i magen overdøvet både bekkeskvulpen og fuglesangen var han i ferd med å gi opp. Han var dessuten begynt å bli godt voksen. Det karrige livet hadde satt sitt preg på den middelaldrene mannen. Han så seg rett og slett nødt til å bytte diett. Fra nå av var det sau som gjaldt, dette var nærmest som bevertning å regne, siden det var mer enn nok sau i traktene. Men Helmut var en klok og nøktern sjel, han forsynte seg bare når han trengte det. List og nøysomhet var tross alt det som hadde holdt ham i live gjennom alle disse årene. Ingen oppdaget svinnet i saueflokken, siden det var og er helt normalt at sauer forsvinner på ubestemmelig vis. Bøndene er smertelig klar over at mange sauer blir tatt av rovdyr, ramler utfor skrenter, blir syke av parasitter eller spyfluelarver når de går ute på beite.

Nå var matauke lettere for Helmut. Han kunne konsentrere seg om viktigere saker. Med bekymring hadde han sett på at hans hjem hadde blitt mer og mer innskrumpet og ødelagt. Det være seg hyttefelt, veibygging, flatehogst, regulering av vassdrag, og det som senere skulle bli hans største frykt og fiende: Vindmøller.

Fra 00-tallet har vi nesten ingen vitneobservasjoner av Helmut. Det mindre pålitelige vitnet ”Lars”, hevder hardnakket at Helmut i denne perioden dro østover og slo seg sammen med Terje Larsen, mer kjent som Vandreren. Jeg har undersøkt dette grundig, og finner teorien mindre sannsynlig. Mye tilsier derimot at han utelukkende har levd av tørka sauekjøtt og studert NVEs konsesjonsutredninger. I ei lita hule i ei steinrøys ved Rudleknuten ble det av en bærplukker i 2011 funnet flere årganger av Avisen Agder, Dalane Tidene, Stavanger Aftenblad og en utgave av Alle Menn samt en del bein og knokler fra dalasau. Etter all sannsynlighet har disse tilhørt Helmut. Et ektepar på Audeland uttykte bekymring over at papirsøppela deres i en årrekke ble stjålet. Å kalle Helmut en primitiv villmann eller bygdeoriginal er altså en stor forenkling. Tvert imot vil jeg heller våge å påstå at han er et svært reflektert og belest menneske. Høsten 2013 ble han observert på en fjellknaus lesende på Edda-dikt. Vitnet beskrev det som skremmende, men vakkert. Lokalavisene har også mottatt konvolutter med lange, kommentarfeltaktige leserinnlegg, av slik en voldelig karakter at de ikke har kunnet sette dem på trykk.

Mye tyder likevel på at Helmut i denne perioden var i ferd med å temmes. Vitneobservasjonene utover 2010-tallet kommer hyppigere enn før. Turgåere har blitt både fasinert og forferdet. Uteligger, sigøyner, gammel hippie, loffer, rømling fra Dale, profet, narkoman og poet har vært gjentagende karakteristikker. Ved et par anledninger er han blitt observert pratende med en mann helt nede ved Circle K langs E 39 på Sira. Her har det sannsynligvis foregått seriøse og konfidensielle forhandlinger, ettersom kommunikasjonen stort sett har foregått inne i en Lada VAZ 2101. En ansatt ved bensinstasjonen kunne fortelle om et tilfelle av håndgemeng mellom de to.

_______________________________________________________________________

Siste sikre tegn fra Helmut kan spores tilbake til den 15. juni 2020. En lokal unggutt hadde bestemt seg for å ta en snarvei innom Indra Krokvatn for å prøve fiskelykken. Planen var å krabbe ned den bratte skråningen langs Tverrbekken fra Stutjødna, gjennom bjørkekrattet og dermed komme rett ned til nordenden av Krokvatnet. Det var da han hadde sett det, der borte i skogholtet, like inntil steinrøysa var det en camp. Han ble med en gang nysgjerrig, det hørte til sjeldenhetene å se andre her. Og det var utvilsomt et snodig sted å campe. Gutten klarte ikke å dy seg, han var nødt til å gjøre de nødvendige undersøkelsene. Gamle asbestplater var lagt på tvers over ei gran som hadde falt mot en stor stein, som igjen fungerte som vegg. Den andre veggen var selve rotvelten. Baksiden var dekka med en hullete presenning. Det hele så ut som en slags gapahuk. Det måtte være flere uker siden noen hadde brukt den. Selv hipstere fra Grunerløkka kunne ha sett at det ikke var noen Lars Monsen som hadde søkt tilflukt på dette stedet.

At campen, eller hva det nå kan kalles, var blitt forlatt i all hast var et ubestridelig faktum. Masse fiskebeinrester lå strødd omkring, en bensinkanne lå henslengt nede ved rota. Med seg hjem hadde gutten en hullete, svart søppelsekk. Jeg har selv studert innholdet nøye. Her var side opp og side ned av konsesjonsutredninger, kart med plantegninger for Bergeheia vindmøllepark, avisutklipp med politikere som uttalte seg om vindmøllene, samt en liten bok med aggressive dikt, notater og/eller leserinnlegg.

Dette er det siste sikre tegnet etter skaufanten Helmut. Hvor han har tatt veien er det altså ingen som vet.

Skoggangr er en av flere låter om misantropen fra Dalane.